Kunsten til Janine Magelssen består av linjer, former, farger, flater og vinkler som står i relasjon til hverandre. Som betraktere inviteres vi inn i denne dialogen med våre kropper som blir form og tilstedeværelse sammen med objektene. Nærheten mellom de ulike tingene søker ikke en sammensmeltning, men heller å opprettholde et rom imellom – hvor nettopp romligheten kan sanses og oppleves. I denne romligheten finnes et uendelig potensial for former som kan oppstå, men som ennå ikke er realisert. Magelssen ønsker å holde oppmerksomheten akkurat der hvor dette tomrommet ennå ikke er fylt av intellektuell forståelse, men hvor vi sanser oss selv som kropp eller materie i verden. Den visuelle informasjonen er minimal. I arbeidene sine undersøker hun hvor lite form som må til for å sanse romligheten som et tomt rom, før den fylles av konsepter om hva ting er eller kan bli. Det skaper et subtilt uttrykk av form og farge, ikke statisk, men hele tiden i pustende bevegelse, i spenningen mellom tilstedeværelse og fravær.
Når virker det, spør Magelssen, hva må til for å være i den kontakten? Hvilken virkning og hvilken kontakt hun referer til, unnslipper intellektuell språklighet. Det må erfares. Tingene på veggen er ‘et pust av nærvær’ sier hun. Veggobjektene og de malte pianotrådene som så vidt holder seg oppe via spenningsfelt i magnetene, er på samme tid skjøre og insisterende. De repeterer, nesten som et mantra, gjentagende men i litt varierende form sin rett til å være her. Det er ikke en selvfølge at noe, eller noen, oppstår og finner form. Det er som om objektene puster sammen og de blir en forutsetning for at rommet kan eksistere, og dermed at jeg kan eksistere.
En relasjon er aldri statisk. Den er alltid i bevegelse, uforutsigbar og ofte overraskende. Magelssens objekter setter hele rommet i bevegelse. Selv veggene begynner å puste når de ulike manifestasjonene trer frem med forskjellig nærhet til veggen og hverandre. Et relieff våger seg så vidt ut av veggen, vi skimter det nesten ikke. Et annet objekt har tatt mer form og blitt noe eget, men fortsatt avhengig av veggens støtte. Mens et tredje element har tatt steget helt ut og strekker seg horisontalt etter gulvet og taket, og gir dermed rom til at veggen, relieffet og det hvite veggobjektet kan bevege og beveges. De skal ingen steder, og forsøker ikke å få betrakteren til å forstå noe bestemt. Disse tingene argumenterer ikke, men de vibrerer.
Filosofen Timothy Morton diskuterer hvordan ting beveger seg som en form for ‘skimring’. Minimal bevegelse er stillhet, skriver han, men stillhet er ikke statisk. Stillhet er levende og skjelver, eller skimrer. Magelssens kunstobjekter skimrer i seg selv, uten at noe eller noen setter i gang bevegelsen. Jeg forestiller meg at de skimrer også når ingen mennesker er i rommet.
